Chris Edmond

For atskillige år siden skrev jeg en artikkel til ”Albion” om et besøk hos en svært

spesiell bilopphugger i Devon. Etter som årene har gått, står opplevelsen for meg som

enda mer eksotisk enn den gang. Kanskje noen av Albions medlemmer også kan ha glede

av et gjensyn?

"Love Among The Ruins"

Diktet av Robert Browning med overstående tittel deklameres kanskje ikke regel­messig

av Albions medlemmer - det handler da heller ikke om biler. Likevel spøkte det i hodet

mitt fra det øyeblikk vi svingte inn på gårdsplassen foran Black­borough House.

Vi – min 17-årige sønn og jeg – var sommeren 1992 på ferie i familiens Wolseley 6/99,

og vi hadde bestemt oss for å avlegge et besøk hos Chris Edmond Motor Spares. Så langt

tilbake som i 1978 hadde en nådig skjebne sørget for at jeg kom i kontakt med Chris 

Edmond, som etter måneders inn­sats skaffet meg det jeg trengte for at vår den gang 

nyanskaf­fede Wolseley skulle kunne restaureres. Utallige brev og telefon­sam­taler 

krysset Nordsjø­en, før jeg en dag kunne hente en stor kasse på Oslo tollhavn: den inne-

holdt en ny forskjerm, kanaler og mange andre herlig­heter. Bilen sto ferdig i løpet av 

1980, og i alle år siden har den tjent familien trofast som ”nummer 2-bil”, som feriebil

 i Norge så langt nord som til Tromsø og på mange turer til Storbritannia – sist til 

Skottland høsten 2007. Aldri har den sviktet. Kort sagt en 30 år lang suksesshistorie. 

Da vi derfor befant oss i nærheten av hovedkvarteret til mannen med hovedansvar for all 

denne lykken, var det fristende å oppsøke ham.

Det er ikke lett å finne Chris Edmond Motor Spares. Uttrykket "deepest Devonshire" får 

en helt presis betydning når du manøvrerer langs veier som er akkurat brede nok for en 

bil, dypt nedgravd i landskapet etter hundrevis av års bruk. Rent unntaksvis får du av 

og til et glimt av landskapet omkring, når veien går over en bakkekam og hekken samtidig

 er litt mindre kompakt. Uten kart i stor målestokk ville man være hjelpe­løs - selv med 

kart er det nødvendig å spørre om riktig vei av møtende vei­farende.

Chris Edmonds far kom til Devon i 1953 fra Nord-England. Han kjøpte Blackborough House, 

et herresete med en hovedbygning oppført i 1830 av Lord Wyndham, 4. jarl av Egremont - og

flyttet inn med familien sin. Her etablerte han sin forret­ning, som besto i å taue inn 

gamle biler som ingen lenger var glad i, for å plukke dem fra hver­andre og selge dem i 

smått. Chris Edmond tok i sin tur over både eiendommen og firmaet.

Det første inntrykket av Blackborough House er mektig. Et stort gammelt hus, med en eføy-

bevokst kolonnade av søyler rundt to sider. Seks ruvende skorsteiner fører opp over 

bly­tekket tak fra kaminer i mange store rom. Men det er fordums prakt. Pussen skaller av

 veggene, mange vinduer mangler glass. Eføyen har mange steder selskap av annen vegetasjon,

 som har slått rot i sprekker og gesim­ser. På en gesims over hovedinngangen sitter en påfugl

 og under­streker kontrasten mellom storhet og forfall.

Vi blir godt mottatt av Chris Edmond. Han har mye å gjøre, men viser oss gjerne rundt innen-

dørs. Huset er fylt med bildeler til loftet, bokstavelig talt. Den gamle innvendige hoved-

trap­pen er falt ned - tilbake er bare et høyt, elegant trapperom med overlys fra et kuppeltak,

 og dører fra etasjene oppover er forbundet med hverandre med skumle broer bygget av materialer

 fra trappen. Vi bruker tjenertrappen. I hver etasje slår Chris dører opp til nye rom med 

stadig flere bildeler - av og til med et halvveis undertrykt "Oh dear!" - noe dataregister over

 varebeholdnin­gen har han i hvert fall ikke. Øverst, på et lett gyngende loft, ligger 

motorsykkelavdelingen. Etter at vi har sett oss grundig om inne, og funnet en og annen liten 

ting som kan komme godt med, blir vi opp­fordret til å ta de uten­dørs bekvemmelighetene i øyesyn

 mens Chris går tilbake til forret­ningene sine.

40 års virksomhet i denne bransjen setter sine spor på omgiv­elsene. Blackborough House er omgitt

 av en stor park, antage­lig også i sin tid av en hage. Med innlevelsesevne kan en fortsatt ane

konturene av det herskapelige anlegget, men i dag er parken oppfylt av biler: Nærmest huset finnes

 kjøretøy fra 1960- og 70-årene, lenger unna de litt eldre modellene. Og inne mellom store trær, 

hvor hjort og rådyr engang gresset, ligger restene av gamle Edmonds opprinnelige varelager. Fort­satt

 kan du se silhuetter av 1930-tallsmodeller i buskaset, men ofte gir de seg bare til kjenne som en 

svak knitring under føttene. Se ned, og oppdag at mosen du står på har konturer av kof­fertlokket fra

 en Rover 14!

På veien tilbake mot huset får vi øye på en stor geitebukk - den står på panseret av en Morris 1100

 og er bundet i et langt tau, festet til en bakaksel som er stukket i bakken. Det er "the Gardener", 

forklarer Chris. Han har som helårs opp­gave å holde kratt og ugress nede på et akseptabelt nivå, og 

bak­akselen flyttes derfor regelmessig. Etter hvert møter vi flere dyr. En høne vandrer med familien 

sin ut og inn mellom bilene - ute på en liten slette bor et par hester i en Ford Thames.

Chris Edmond forteller at forretningene går tilfredsstillende, det vil si at han og familien har til 

levebrødet, men ikke stort mer enn det. En sønn har begynt et spesialverksted for rally-biler i et av

 rommene i første etasje. Vedlikeholdet av hovedbygningen er bekymringsfullt. Huset er "listed", det 

vil si at det offisielt ansees for verneverdig, og myndighetene setter grenser (som riktignok ser ut 

til å være meget tøye­lige) for hvor langt forfallet må komme.

Fremtiden kan imidlertid være usikker. Bilkirkegårder av den gammeldagse typen er ikke populære 

lenger i vår miljøbevisste tidsalder. I Storbritannia innføres nye forskrifter som vil med­føre at

bilopphuggere må sørge for at bilvrak etter en viss tid sendes til gjenvinning. Ruinparkenes tid

er snart over: Avlegg Chris Edmond et besøk mens du kan.

-----

Slik avsluttet jeg historien den gang. Ofte har jeg lurt på hvordan det gikk med Chris og virksomheten

 hans. Et innlegg på diskusjonssiden under National Street Rod Association’s nettsted 

(http://www.nsra.org.uk/forum/topic.asp?TOPIC_ID=41287) gir beskjed: På grunn av innskjerpede EU-

bestemmelser ble det vanskeligere å drive bilopphugging på den gamle måten, og Chris Edmond solgte 

eiendommen med tilliggende herligheter en gang i 1990-årene. Nye eiere driver øyensynlig fortsatt på

 et vis. Og Chris selv? Dersom han fortsatt driver i bilbransjen, er han altså ikke lenger i like 

romantiske omgivelser og uten sine firbeinte assistenter.

Vilhelm Lange

 

 

 2007