Helt siden tenårene drømte jeg om en gang å kjøpe meg en før krigs Rolls Royce ! Skaffet meg en Silver Shadow i 1998 som jeg byttet i en nydelig Silver Cloud 2 for noen år siden (en bil som jeg har ennå) men fikk endelig oppfylt guttedrømmen i sommer. Jeg fikk fatt i en unik 20/25 1935 modell som kun har kjørt utrolige 41. 000 miles siden ny! Jeg var tidlig i ”kjøpsprosessen” heldig å få kontakt med Geoff Newland, som er en RR entusiast bosatt i England, og som har jobben i bilbransjen hele livet, til han nylig gikk av med pensjon. Han bistår potensielle kjøpere som meg, og gir svært så nøyaktige og utfyllende rapporter om biler som fatter interesse. Han var rundt og så på forskjellige biler, ja helt til Frankrike ved en anledning, men det er nok utrolig mange dårlige eksemplarer på markedet. Enten var bilen blank og fin, men gjerne mekanisk delvis utslitt (en motoroverhaling på en før krigs Rolls Royce koster en formue i dag) eller det var gjort ”restaurering” og overhalinger som ikke var gjort skikkelig.
( Hva vet man egentlig om en girkasse eller bak aksling som er ”sett over”) Eller kanskje ennå verre - - under en blank overflate var treverket som karosseriet er bygget opp på råtnet – en slik restaurering er bortimot økonomisk uoverkommelig, og slike feil kan være godt skjult. Geoff sitt konsulenthonorar ble jo litt etter hvert, men hans tjenester var nok en god investering, alternativet var vel at jeg kanskje hadde kjøpt ”feil” bil – det kunne blitt virkelig dyrt!
Valget ble lett, da den rette bilen dukket opp hos Real Car Company i England – en 20/25 med et nydelig Guning Nuttey karosseri! Det var en forventningsfull ”guttunge” som dro på kaien i Bergen for å hente drømmebilen, og bilen svarte til alle forventninger og drømmer. Papirarbeid, fortolling – ja til og med godkjenning hos Statens Vegvesen (er det ikke det – det heter nå?) gikk uten problemer. Det viste seg at reg. nummer R-172 var ledig, og det syntes jeg var et ”greit” nummer – min venn i England ble direkte misunnelig når han hørte dette, et slikt nummer ville nok kostet ”skjorta” i England.
Har brukt min "nye" Rolls Royce 20/25 på en god del på småturer rundt Bergen, og den har fungert fantastisk fint! Av min venn i England ble jeg advart mot å legge ut på langtur med det første. Når en bil har vært lagret så lenge kommer alle "mulig og umulige" feil opp, selv om bilen er klargjort og gjennomgått. Bilen har utrolig nok gått praktisk talt uten feil. Etter litt rolig småkjøring først, har jeg kjørt hardt opp til toppen av fjellene rundt Bergen uten noen form for "overheating" og nedover de bratte bakken, fungerer bremsene meget bra!(heldigvis!!) Husk at i 1935 var det bare 11 år siden Rolls Royce begynte å produsere biler med 4-hjuls bremser, frem til 1924 var det kun bakhjulbremser på dette merket! Jeg har fått en masse dokumentasjon på bilen. Både kopier av papirer fra Rolls Royce fabrikken, samt mye annen dokumentasjon fra eierne.
Litt uvant med ratt på ”rett” side (høyreratt) men det gikk raskt å venne seg til!
I 1935 kostet en "vanlig" personbil, f. eks en Austin Seven £ 150 i England. Husk at dette var midt i depresjonen, en slik bil var nok - som i Norge - uoverkommelig dyr for vanlige arbeidsfolk. Som vi vet var det kun direktører, leger, aristokrater, som hadde råd til slik luksus. Ja selv arkitekter, lærere og prester måtte gjerne sykle!
Da min bil var ferdig bygget hos Gurney Nutting i august 1935 kostet den £ 2.000! ! "Oversatt" til dagens Norske prisnivå / i forhold til Norske lønninger har jeg regnet ut at dette blir omtrent som å kjøpe en bil til 10 000 000,- (10 mill) Norske kroner i dag! Grunnen til at bilen er kjørt så lite er både interessant og fascinerende:
Bilen ble kjøpt ny av Mr Bird i august 1935 som ga den som fødselsdagspresang til konen! Litt av en presang -- men hvem kan vel sette prislapp på ekte kjærlighet?? Når ga du forresten roser til din kone sist? Har gjort meg mange tanker om denne fantastiske historien, og tenkt som følger: Mr.Bird må ha vært en meget rik mann! Sikkert med en kone som hadde ALT! Da er det ikke lett å finne på noe spennende å kjøpe! Valget står jo f. eks mellom et smykke, et kunstverk, en bil – han fant noe som kombinerte alt dette: En Rolls Royce med vakkert Gurney Nutting karosseri!
Over til fakta, og forklaringen på at denne bilen er kjørt så lite: Disse bilene er svært tung på rattet! Selv om det er en del år siden jeg gikk i helsestudio nå (sukk) er jeg ingen svekling, men faktum er at jeg "kjenner det godt" i overarmene etter en litt lengre tur i bilen! I praksis er dette en bil som damer ikke kjører eller kjørte. Når fru Bird døde i 1953, har jeg håndskrevet brev fra datteren Isabel, som bekrefter at hun arvet bilen fra moren. Hun har tydeligvis heller ikke kjørt mye, men bevart den som det smykke den er, for da bilen ble solgt til J.A Tillman i USA i 1986, hadde den kun gått 39.000 miles ( jeg fikk også originalt ubrukt reservehjul levert med bilen ) J.A Tillman var imidlertid da en gammel mann, og kjørte praktisk talt heller ikke. Siden han fikk bilen, har jeg dokumentasjoner på at den et par ganger har vært klargjort av verksted i USA etter lengre tids lagring. Da Tillman døde for mange år siden ble bilen stående, inntil enken nylig fikk Real Car Company i England til å selge bilen for seg, så jeg er tredje eier fra 1935. I dag har bilen gått 41.000 miles.
At bilen er lite kjørt fremkommer på mange måter: alt mekanisk er originalt og uten slitasje. Det første en ekspert (som jeg jo hadde til å gå nøye over bilen) ser på er slitasjen på gasspedalen! Slitasjen her ”avslører” ofte tydelig om en bil er kjørt mye eller lite. Jeg har fått kopi av alle papirer vedr produksjonsdata fra fabrikken - Rolls Royce fabrikken har nøye nedtegnelser av produksjonsnummer, på deler som: motor, dynamo, starter, girkasse og vindusviskermotor! Alle mekaniske komponenter er originale! Gulvtepper / interiør m/ skinnseter er også originalt. Bilen fikk en omlakkering av høy kvalitet på 70-tallet, men pga at hele karosseriet er i aluminium, har nok lakken "sluppet" en del steder, før eller siden må nok bilen hellakkeres. Alt treverk innvendig er pusset ned og lakkert, og det meste av utvendig krom er også krommet på nytt. Bortsett fra vedlikehold er bilen ellers i original stand. Alle instrumenter på dashbordet virker (det er sjeldent) til og med klokken går nøyaktig (gjelder bare å huske å trekke den opp et par ganger i uken!)
Så en liten ”utflukt” og litt utfyllende opplysninger før neste avsnitt:
Da jeg fikk sertifikatet 15.12.1967 var fartsgrensen 80km/t. Da gikk nå trafikken, på gode veier, stort sett i 70-80. Kjørte du i 60-70 med en veteranbil, smilte og vinket folk til deg. I dag er fartsgrensen fremdeles 80 (i hvert fall alle steder rundt Bergen) men som vi vet går trafikken gjerne i 90-100, i dag har jo alle det travelt – og kjører du før krigs bil har bør du nok se etter nærmeste busstopp for å slippe hissige bilister forbi! Ja selv vår samferdsels minister må gjerne opp i over 100 km / t når livet blir for stressene - - men hun kan jo skylde på sjåføren - - nok om det, men dette forklarer at det måtte en liten ”modifisering” til
Jeg fikk gjort denne "usynlige" modifikasjonen i England, før jeg fikk bilen: En spesialist som heter Tim Payne monterte overdrive, når bilen sto for klargjøring hos Real Car Company. Bilene før krigen var stort sett slikt giret, at turtallet begynner å bli ubehagelig høyt allerede i 50- 60 km i timen. Denne modifikasjonen blir gjort meget "elegant" den originale mellomakslingen blir tatt av - og tatt vare på. Da kan man når som helst få bilen tilbake til 100 % original stand. Ny mellomaksling med el. overdrive blir satt på - ingen inngrep på bilen ellers, bortsett fra en usynlig liten el bryter under dashbordet over girspaken. Så snart jeg kommer opp over 50km i timen kobler jeg denne inn – utrolig behagelig!
En annen ting er at jeg ser på dette som miljøvern i praksis! En slik modifikasjon koster jo en del, men mitt optimistiske regnestykk er som følger: I løpet av de neste 30 år kommer jeg til å spare inn denne innvesteringen på reduksjon i bensinforbruk (og utslipp) - om 30 år er jeg tross alt bare 88 år!
Skal du kjøpe gammel Rolls Royce? Jeg er overhodet ingen spesialist, men som medlem av klubben stille jeg gjerne mine erfaringer til disposisjon for andre medlemmer. Har vel egentlig ikke gjort noen direkte dårlige kjøp opp gjennom årene, men i ettertid er det jo ikke alltid man har vært så smart – det gjelder vel for mange av oss! Min første Silver Shadow var en bra bil og den ga meg mye glede (og en del bekymringer) gjennom mange år. Jeg kjøpte den for kr. 160.000,- - - la ut ganske nøyaktig kr 160.000,- på bilen, og solgte den for - - ja: kr. 160.000,-! Kjøperen fikk en veldig god bil!
Sikkert en forslitt frase, men vi bør vel alle minne hverandre på at ”kjøp så dyr bil du kan klare”
Eller sagt på en annen måte ” kjøp en bil som noen har vært så dum å legge ut mye penger på”
Avslutningsvis: Tilbake til dette med at man ikke kan sette prislapp på kjærlighet – for hvem kan vel sette en prislapp på ekte kjærlighet og lidenskapelig forhold til BIL, og all den lykke og glede det kan gi - - de dårlige dagene glemmer vi heldigvis, vi mennesker er jo heldigvis optimistiske skapninger!
Hilsen
Jørn Abrahamsen
( med uhelbredelig ” engelsk syke siden 60-tallet)